Jeg skriver at vi er tenkende dyr med flik av guddom i oss; at gjennom å identifisere lidelse, ville utfordre den og ved å ha kapasiteten til å utrydde all lidelse gjennom vår kollektive innsats, så blir vi guder.
I dette ligger det en stolthet. Ville en kristen ha krevd at Gud skulle kle seg slik og slik, ville en muslim ha hånet Allah om Allah gråt eller søkte støtte i sine barn?
På likt vis, så er det latterlig når vi glatt svelger vår stolthet som guder på vei – når man sier at du må gjøre så og så for å være en mann. Guddommen gjør en Gud, og det er manndom som gjør en mann.
Spør enhver som har elsket en mann: Elsket du hans penis, hans kromosomer, hans hakk på linjalen? Kanskje! Men kun fordi de var hans. Likevel er verden full av dyr som fraskriver seg sin egen menneskehet ved å erstatte krigen mot lidelse med tvangstanker rundt hva som gjør en mann.
De er rovdyr som spytter på menneskeheten, overbevist om at Naturens Urett ville sett annerledes på dem. Alfahanner, kun i den forstand at de ikke er ferdig utviklet enda. Hvilken modell de bruker for hva som gjør en mann bytter fra uke til uke – alt ettersom hvilket program eller kurs de vil selge deg i dag.
Deres bytte? Gutter, som enda ikke har funnet ut hva det å være mann betyr for dem.
Jeg kan ikke fortelle guttene, uavhengig av alder, hva som gjør en mann. Men jeg kan fortelle om menn jeg beundrer, og hvorfor – kanskje vil du i arven fra menn som kom før deg, finne noe du selv kan gi dine barn?
Stadig vekk opphøyer disse rovdyrene folk som har vært «menn» fordi de utviste hat for sin felles mann, fordi de dominerte sin felles mann, eller fordi de forvaltet makt. Blinde, naturligvis, for at makt i et samfunn kun kan komme fra makten du stjeler fra andre – i et samfunn av likemenn eksisterer ingen makt eller dominans.
Og du som lytter til dem – tro ikke at rovdyrene ville latt deg regjere over dem; du er byttedyr for dem. Det er dog opp til deg om du vil fortsette å være det, eller om du vil gjenoppta menneskearven og stå imot Naturens Urett.
En mann som ble frarøvet sin makt, som foraktfullt ville blitt kalt «woke» og «beta» om han levde i dag, er Einar Høigård.
Einar Høigård var lærer – ikke en Sigma, Alfa eller businessnisse av noe slag. Likefremt vil jeg si at han flyttet grensene for hva manndom kunne være – med brannskadde hender og en kropp skadet hinsides, åpner han vinduet i en trapp mellom 3. og 4. etasje.
Einar Høigård hadde vært fanget av nazistene. En motstandsmann som hadde blitt tilbud et komfortabelt og trygt liv, om bare han bøyde seg for den type menn som alfahannene slikker oppetter ryggen. Einar, dog, var ikke en kapitalist – hans liv, andres liv, og hans stolthet?
Ikke til salgs.
Som fagforeningsleder og motstandsmann hadde han oversikt over utallige nettverk som modig og bittert slet ned tannhjulene i nazisvinenes maskineri. Nazistene visste dette – og de utallige lærere i hans fagforening, som vernet norske barn mot å få galskap tredd over hodet av fremmede makter, hadde knust nazistenes forsøk på å okkupere skolebenken.
Så, de truet – og fagforeningen kuet seg ikke. Nazistene kidnappet, fengslet, torturerte – overbevist om at en mann som valgte krigen mot lidelse over krigen mot underrasen ville knekke. Han var jo tross alt en beta; etter måneder med tortur innså han at det var mulig at selv han kunne knekke.
Det han visste kunne ikke nazistene få vite. Så, i et utsmuglet brev til sin familie, fra like før hans død, fabler han ikke om styrke, om «grinden» eller om å tråkke ned noen. Han skriver til sin eldste datter – ni år gamle Berit – skriver han at hun stadig blir flinkere på å skrive og regne. Til sin yngste datter skriver han «Kan du si Vågå? Pappa vet jeg fra før du kan si – ikke glem det helt».
Dette er en mann som setter krig mot lidelse foran seg selv, en mann som bruker sine siste ord på å bygge opp de han elsker. Immun mot hat, selv etter å ha fått kroppen sin knekt av hatet, skriver han i store bokstaver til sin eneste sønn – seks år gamle Tore, som så vidt har lært å lese:
VÆR STOR, STERK, FLINK OG SNILL GUTT.
SNILL GUTT ER VIKTIGST
Så hopper han fra vinduet, og sikrer seieren mot nazistene på skolebenken. Hemmelighetene han hadde fikk de aldri, og Norge gikk ut av krigen med sterke, sunne og snille ungdommer som ikke trengte å trykke andre ned for å løfte nasjonen.
Om det er noen du kan spørre om hva som gjør en mann til mann, så måtte det ha vært Einar Høigård. Som med alt fint tok fascismen ham fra oss, men de kunne ikke drepe ideene hans. Du kan fortsatt velge å være stor, sterk, flink og viktigst av alt: Snill.