Jeg snakker om å kvesse verktøy og våpen, men hva om man ikke vil? Hvorfor skal jeg, ett av 8 milliarder mennesker, drive å refinere meg selv i det latterlige – hva, skal vi alle være små mini-Sokrateser?
Ikke for sin egen del. Det ville vært cosplay; handlinger bør begrunnes, livsstiler bør være fundert på noe. Ritualer uten grunn er kun tvangstanker med sminke, så la meg kaste en bøtte med vann på mine egne erklæringer om å kvesse våpen: Denne fliken av guddommelighet som jeg hevder menneskesinnet har, er ikke blomstrete språk.
Vi er den eneste arten på jorda, potensielt i universet, som evner å anerkjenne hva lidelse er, som vil gjøre noe med den og som kan gjøre noe med den.
Dette er et hellig Trifekta du ikke finner i noen annen skapning, og det er fundamentalt det som gjør oss til mennesker. Vi har et innebygd driv mot utryddelse av lidelse, vår egen så vel som andres – noen av oss flytter snegler ut av veien så de ikke blir kjørt på, andre gir et ladd håndvåpen til den suicidale vennen som ikke ser noen annen vei ut.
Vi kan benekte det alt vi vil. Det finnes utallige menneskehatere – misantroper – som frasier seg sin egen menneskelighet. De ruller seg i ironi og sarkasme, spytter på de som vil frigjøre og erklærer at deres egne liv er klimakset av mening. For de, og de alene, har gjennomskuet mening! De ser at alt er meningsløst og at alle andre er idioter.
Og likevel forteller de oss dette – de prøver å kvesse våpnene våre, samtidig som de skriker at det er meningsløst å ha våpen overhodet.
Enten er slike syrlige kynikere så desperate etter å ha rett at det å benekte all sannhet er eneste vei til eierskap av livet sitt, eller så er det et rop om hjelp. Vel, den eneste lykkelige kynikeren jeg har hørt om var Diogenes og selv han tror jeg hadde hatt godt av en klem.
Jeg strekker ikke ut hånden min til den rabiate kyniker fordi jeg tror de vil ta den. Jeg vet at de biter, og jeg vet de hater meg for å tro at jeg vet hvorfor de biter. Men hva annet kan jeg gjøre? Jeg er under oppsyn, ikke av en gud eller av noen lov, men av en vokter som tvang meg til å velge mellom å ta mitt liv, eller ta det tilbake.
Fremtidens Ida, hun som må leve med viten om hva jeg har gjort – og verre er, hvorfor jeg gjorde det. Hun som vil vri seg om natten og angre bittert på de gangene jeg feiget ut, hun vil se tilbake på de gangene jeg drakk for mye på fest, eller brukte for mye tid på dataspill. Jeg kvier meg for hennes ubønnhørlige blikk – hun krever at jeg prøver å nå kynikerne.
Hun er dog ingen tyrann, for hun erklærer ikke at det umulige må bli mulig. Hun beordrer kun forsøket dithen – å prøve har en egenverdi, men enda viktigere: Å nekte å prøve er en utilgivelig synd som man kun kan reddes fra ved å bruke den til å kvesse våpnene sine.